Var Inte Rädda

10 år etter publikumsukseen ”The 90’s – ett försvarstal» stilte Henrik Schyffert alene på scenen igjen. Hans nye kritikerroste soloshow «Var inte rädda» hadde premiere i februar i år, og har spilt for fulle hus hele våren. I sitt nye stand up-show tar han oppgjør med egne feil og redsler i et Sverige hvor urolighetene øker.

Dagens Nyheter skriver ”Om landet, verden, alt sammen, nå har gått feil vei de siste årene, så har denne komikeren tatt enorme skritt i riktig retning.»
«Henrik Schyffert er fullblodsproff og får oss å knekke sammen av latter, for å så gå ut fra «Draken» litt rettere i ryggen» mener Göteborgs-Posten, og Sydsvenskan anser at ”Schyffert er hysterisk morsom, har god timing og er uttrykksfull i kroppsspråket også, men det er det treffsikre alvoret som gjør ham til en skikkelig stor komiker.»

- «Hvert tiende år må jeg stoppe opp og tenke; ”Hva holder jeg egentlig på med? Lever jeg som jeg lærer? Stemmer kartet mitt med virkeligheten?»
Det er litt vondt å være oppriktig med seg selv, å stille seg på vekten istedenfor å trekke inn magen. Men det kan forhåpentligvis være morsomt å se på» fortsetter han.
I fem år sto Henrik Schyffert og Fredrik Lindström på landets største scener sammen. Forestillingene «Ljust & Fräscht» og «Ägd» ble sett av opp mot 400.000 personer – siden den gang har Henrik Schyffert byttet ut de store scenene mot små stand up-klubber for å utfordre seg selv som komiker.

«Jeg har en ekstrem respekt for vitser. Det er vanskelig å underholde hundre brisne IT-konsulenter i Avesta i 90 minutter med kun en mikrofon og et glass med vann. Uten røyk, speil, parykker eller å måtte skyte ut Måns Zelmerlöv ur en kanon i slutten av andre akt» mener Henrik.

Forestillingens tittel – Var inte rädda – er mer enn et Jesussitat og en oppfordring til publikum. Henrik synes at humor må være både smart og grov – og at komikere har et ansvar over å måtte tråkke over streken noen ganger.

«Det finnes en uro i samfunnet i dag over å gå for langt, over å si ting som er for grove. Jeg tenker at vi trenger det. Vi må tørre å se ned i den ubehagelige avgrunnen noen ganger og le av alt det fryktelige, og over oss selv» sier han og avslutter:
«Så blir det en del tullete tissevitser også.»